Naturen på Osloøyene:

Hvitkinngåsa (Branta leucopsis)
- ny hekkefugl i norsk fauna

Harald Gjerde

Hvitkinngås er en høyarktisk art som hekker på Grønland, Svalbard, Novaya Zemlia og Vaigach. De hekker i fjellskrenter og bratte skråninger som ligger ut mot havet. Selve reiret ligger ofte på klippeavsats hvor de vender tilbake år etter år. Svalbardbestanden var nesten utryddet i 1948 med kun 300 individer. Idag er Svalbardbestanden på 27.000 individer. Nå har denne høyarktiske fuglen også flyttet til "syden" for å oppleve sol og varme på Osloøyene.

	.....
Hvitkinngås er en høyarktisk art som hekker på Grønland, Svalbard, Novaya Zemlia og Vaigach. Reirene ligger i kolonier i fjellskrenter og klipper ut mot havet. Kan treffes langs norskekysten under trekket i meget store flokker på vei til Skottlands sørvestkyst. © Harald Gjerde (2007)

Hvitkinngåsa er en av de minste gåseartene. Den blir opptil 70cm lang med et vingespenn på 150 cm og veier 1,5-2,0 kg. Arten kjennes igjen med den gråhvite buken, grå vinger, svarte halsen, hvite ansiktet (kanadagåsa har kun hvite kinn) og korte svarte nebbet. Det hvite ansiktet har ofte et gulaktig skjær.

I arktis legger den reirene i bratte fjellvegger. Ungene mates ikke og må komme seg til beitmarkene ved å falle ned fra stupene som kan være over 50 meter høye. Det er den lille lette kroppen som gjør at de overlever fallet.
     I Oslofjorden foretrekker den lave holmer med rikelig vegetasjon hvor den har sine kolonier. Reiret er foret med dun og plantedeler. Den legger 3-6 egg som er hvite men blir skittengul over tid. Etter eggleggingen i mai ruger hunnen i ca. 28 døgn. Hunnen forlater reiret ytterst sjelden og det blir dannet en hvit ring av ekskrementer rundt reiret. Samme reir brukes ofte år etter år og det blir derfor dannet en forhøyet kant med vegetasjon rundt reiret. Hannen er ofte i nærheten og fuglene forlater ikke reiret ved forstyrrelse. De blir aggressive og kan angripe. Straks ungene klekker forlater de reiret. Det er ikke uvanlig å adoptere andres unger. I juli myter de voksne fuglene (mister flyvefjær). Dette betyr av hverken de voksne eller ungene er i stand til å fly vekk fra farer som bl.a. hunder. Husk derfor at dette er en av de mange grunner for at det er båndtvang. På Østøyene (Osloøyene, Bygdøy, Ulvøya, Malmøya, Ormøya) er det båndtvang hele året! Etter ca. 7 uker blir ungene flyvedyktige.
     Det er viktig at sjøfuglene ikke forstyrres i hekketiden. I sjøfuglreservatene er det derfor forbudt å ferdes på land eller i en sone på 50 meter fra land i tiden 15. april - 15. juli. I de områdene som ikke er fredet ennå bør også dette respekteres. Så lenge de får være i fred i hekketiden vil disse områdene også bli brukt i fremtiden.

.....
	Oslofjorden ble arten innført i begynnelsen av 1970-årene. Idag er bestanden i Indre Oslofjord på 151 hekkende par. © Harald Gjerde (2004)
	.

I verden er det 3 naturlige bestand med totalt 250-300.000 individer. Hvitkinngjessene på Grønland, Svalbard og Novaya Zemlya er 3 adskilte bestand som hekker og overvintrer på forskjellige områder. Grønlandsbestanden består av 40.000 individer som overvintrer på Hebridene. På Novaya Zemlya finnes den største bestanden på 200.000 individer. Disse overvintrer i Vaderhavet utenfor Nederland og Tyskland.
     Svalbardbestanden var i 1948 på kun 300 individer. Bestanden på Svalbard er trolig den mest studerte trekkende gåsarten i verden. De siste 25 årene er populasjonsdynamikken og trekkmønsteret grundig studert gjennom mange forskningsprogrammer. Idag (2005) er bestanden på 27.000 individer. Om høsten trekker disse sydover til Lofoten og følger deretter norskekysten til vestlandet hvor den flyr vestover til Skottland. De holder kun til i et lite område ved Solway Firth. Arten trekker i store flokker, ofte på flere tusen individer. De trekker både om dagen og natten med en gjennomsnittshastighet på 60 km/t. De mister kun 10 gram pr. 10 mil de flyr. Til tross for dette raster de ofte (i meget store flokker) på sletter, åker og strender med kortvokst gress som de beiter. I slutten av mai trekker de nordover fra Skottland og er tilbake på hekkeplassene i månedskiftet mai/juni. Totalt tilbakelegger de en avstand på 320 mil i løpet av 20 dager. Saving Wetlands for wildlife & people kartlegger trekkruten til hvitkinngåsa. På Svalbard ble 4 individer merket med radiosender i april 2006. Ytterligere 9 ble merket i Skottland i mai 2007. Trekkruten og hvor de befinner seg til enhver tid kan sees på kart hos   http://www.wwt.org.uk/barnacle/maps.asp

	.....
Oslofjorden ble arten innført i begynnelsen av 1970-årene. Idag er bestanden i Indre Oslofjord på 151 hekkende. © Harald Gjerde (2005)

Ny art i norsk fauna
Arten er satt ut flere steder i Skandinavia. På Gotland begynte den å hekke i 1971. I 1997 var bestanden opp i 3.700 hekkende par. Østensjøbestanden (Sverige og Finland) er nå oppe i 17.000 hekkende par.
     I begynnelsen av 1970-årene ble 40 kyllinger fra 2 svenske dyreparker satt ut i Ekebergparken. Derfra har de spred seg til Oslofjorden hvor første par hekket på Kaninøya i 1979. Bestanden har økt til 174 hekkende par i 2005. De fleste på øyer i indre Oslofjord. På Bleikøya finner vi en av de største koloniene hvor det i 2005 var 60 reir. Ellers hekker de også på Søndre Skjærholmen (25), Nordre Skjærholmen (22) og Husbergøya (14).
    
Sjenerende og uhygienisk
De gjessene vi idag har i Viken er forvillede tamfugl og er derfor ikke sky mennesker. Gjess beiter ofte på kortvokst gress. Derfor blir gressplener i parker og badeområder attraktive. I tillegg forsterker mating av fugl tryggheten de finner på disse stedene. Selv om gjess ikke er veldig vanlig vil de samle seg på de stedene hvor også mennesker ferdes. Dermed får man et inntrykk at det er for mange av dem. Dette er også riktig på de få stedene de ferdes når ungene er små og for den flytende bestanden (ungfugl og voksne som ikke hekker). Mange fugl på begrenset område skaper ofte konflikt. På Gressholmen er gressplenene (som er naturlig) kraftig beitet av gjess (og kaniner). Selv om gresset er bare 1 cm høy er den dekket av ekskrementer fra gjess. En gås gir fra seg hvert 4. - 5. minutt. I løpet av et døgn kan den produsere hele 600-700 gram avføring. Selv om det ikke er påvist sykdomsfremkallende bakterier i avføringen til gjess i Oslo er dette påvist ved 70% av dyrene i Bærum. Generelt kan vi derfor si at gjessene i Oslo kan være kilde til en viss smittefare ovenfor mennesker.
     Belastningen av store mengder fugleeksrementer fra gjess i parker og badestrender har nå medført en egen forvaltningsplan for gjess i Akershus. Da hvitkinngås og canadagås er en innførte arter har forvaltningsmyndighetene heller ingen moralsk plikt til å ta vare på disse artene. Det blir derfor nå satt igang tiltak for å holde bestanden på et minimum. I handlingsplanen fra Direktoratet for naturforvaltning legges det blant annet spesiell vekt på at det ikke er ønskelig å bevare innførte arter som canadagås som en del av norsk fauna på sikt.  Det er heller ikke ønskelig med hekkende bestander av hvitkinngås, snøgås og stripegås i Viken. Dermed er det satt politiske føringer for å utrydde disse artene som hekkefugl. Grågås var opprinnelig en naturlig art langs kysten som er kommet tilbake. Hekkebestanden til grågås skal derfor ikke utryddes, men holdes på et minimum. Den store utfordringen er hvordan bestanden skal reduseres/utryddes. Jakt er ikke tillatt på Østøyene (øyene i Oslo Havns tilsynsområde) eller Vestøyene (Asker/Bærum). Forvaltningsmyndighetene vil derfor se på muligheten for å endre reglene slik at det er mulig å jakte på gjess i disse områdene. Eggpunktering er trolig den mest effektive metoden for å holde bestanden nede. For å unngå at fuglene ruger i evigheter på egg som ikke klekkes, må minst ett egg i hvert reir forbli helt. Når det ene egget klekker avsluttes rugetida. På denne måten klekkes bare ett egg mot 5-6 uten inngrep.

.....
	Bleikøya huser den største hekkekolonien i indre Oslofjord med over 60 hekkende par i 2005. © Harald Gjerde (2004)

Sjøfuglkolonier
Den største kolonien av hvitkinngjess i Norge er på Bleikøya. (Svalbard er ikke en del av Norge, men forvaltes av norske myndigheter.) Indre Oslofjord er den minste av de  6 hekkebestandene i verden av denne arten (3 arktiske bestand og 2 bestand i Østersjøen). Over 30% av bestanden i indre Oslofjord hekker på Bleikøya.
     Bleikøykalven, Skjærholmene og Husbergøya er forslått fredet. Verneforlaget er sendt fra Fylkesmannen og forventes fredet i løpet av kort tid. Dette vil bety ferdselsforbud på land i tiden 15. april - 15. juli. Til stross for at sjøfuglkolonien på Loffen er blandt de største blir den ikke vernet i de nye verneplanene. I tillegg er nordenden av Bleikøya ikke tatt med. Da disse hytteøyene ikke er tilrettelagt for besøk er det stort sett bare hyttefolket som er der. Bleikøya er i tillegg uegnet som friluftsområde både på land og langs sjøen. Faren for forstyrrelser i disse områdene er derfor liten. I 2005 hekket kun 28% sjøfuglbestanden i reservater. Dette betyr at fuglene får være i fred de fleste steder. Så lenge friluftsfolket ikke endrer sine vaner er det derfor ikke nødvendig å frede områder. Informasjon og oppsyn har vist seg å være langt mer effektiv vernemetode.

Sjøfuglreservatene holdes under oppsyn av Statens naturoppsyn (SNO). De har ekspertisen og myndigheten til å iverksette tiltak. SNO er delt i ansvarområder. For Østfold og Akershus er det Jan Wilberg som koordinerer oppsynet. Selve oppsynsoppgaven i Oslo er tillagt Pål Martin Eid som jobber for friluftsetaten i Oslo. SNO kan nås på telefon 62971188 eller vakttelefon 916 74730 Mer informasjon om SNO.

Tilsvarende artikler
Sjøfugl og sjøfuglkoloniene på Osloøyene (oslooyene.no)
Sjøfuglkolonien på Bleikøykalven (oslooyene.no)
Sjøfuglkolonien på Loffen (oslooyene.no)


Mer om hvitkinngås
Hvitkinngås (Norsk Polarinstitutt)
Trekket til 11 gjess følges "live" på kart (Saving Wetlands for wildlife & people)

 

Hvitkinngås, Branta leucopsis
hvitkinngås	hvitkinngås	hvitkinngås	hvikinngås
hvitkinngås	hvitkinngås	hvitkinngås	hvitkinngås
hvitkinngås	hvitkinngås	hvitkinngås	hvitkinngås

Litteratur
I henvisningene nedenfor brukes International Standard Bibliographic Description (ISBD) slik anbefalt av International Federation of Library Associations and Institutions (ILFA). Forfatter brukes som ordningsord.

Andersen, Geir Sverre & Morten Bergan. Hekkende sjøfugl i Oslo og Akershus 2003. Ornitologiske registreringer på sjøfuglkoloniene i indre Oslofjord. - Norsk Ornitologisk Forening, avd. Oslo og Akershus, 2003 - 14 s. : vedlegg
Upublisert      [Ikke pliktavlevert og dermed ikke mulig å få tak i fra bibliotek]       [Boka på Word Wide Web (www) 1,6 MB i pdf] 

Andersen, Geir Sverre & Morten Bergan. Hekkende sjøfugl i indre Oslofjord, Oslo og Akershus 2005. - Norsk Ornitologisk Forening, avd. Oslo og Akershus, 2005 - 18 s. : vedlegg
Upublisert      [Ikke pliktavlevert og dermed ikke mulig å få tak i fra bibliotek]       [Boka på Word Wide Web (www) 0,9 MB i pdf] 

Anonym. Handlingsplan for gjess i Oslo 2006-2010. - Friluftsetaten, Oslo kommune, 2006 - 13 s. : vedlegg
Upublisert      [Ikke pliktavlevert og dermed ikke mulig å få tak i fra bibliotek]       [Boka på Word Wide Web (www) 2,5 MB i pdf] 

Anonym. Handlingsplan for gjess i Oslo 2006-2010. - Friluftsetaten, Oslo kommune, 2006 - 13 s. : vedlegg
Upublisert      [Ikke pliktavlevert og dermed ikke mulig å få tak i fra bibliotek]       [Boka på Word Wide Web (www) 2,5 MB i pdf] 

Anonym. Tilrådning til Direktoratet for naturforvaltning om Vern av viktige naturområder rundt Oslofjorden og Telemarkskysten - Supplerende vern for sjøfugl. - Fylkesmannen i Oslo og Akershus, 2005 - 38 s.
Upublisert      [Ikke pliktavlevert og dermed ikke mulig å få tak i fra bibliotek]       [Boka på Word Wide Web (www) 7,5 MB i doc] 

Bergan, Morten. [ukjent dato]. Sjøfuglene i indre Oslofjord. [online].  - 1. utg. - Oslo : Norsk Ornitologisk forening, avd. Oslo og Akershus,  - URL: https://www.naturnett.org/nofoa/artikler/axa/IndreOslofjord.php

Bergan, Morten & Geir S. Andersen. Hekkende sjøfugl i indre Oslofjord, Oslo og Akershus 2007. - Norsk Ornitologisk Forening, avd. Oslo og Akershus, 2007 - 27 s. : vedlegg.
Upublisert.      [Ikke pliktavlevert og dermed ikke mulig å få tak i fra bibliotek]       [Boka på Word Wide Web (www) 3,7 MB i pdf] 

Bjureke, Kristina. Registrering av botanisk mangfold på øyene i indre Oslofjord, Nesodden - og Oslo kommune / Kristina Bjureke. - [Oslo] : Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Miljøvernavdelingen , 2002 - 101 bl. : kart. - (Rapport / Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Miljøvernavdelingen ; nr 1/2002).
ISBN 82-7473-058-5 (h.)      [Lån fra bibliotek]       [Boka på Word Wide Web (www) 4,5 MB i pdf] 

Génsbøl, Benny. Nordisk fuglehåndbok / Per-Göran Bentz ; [fargeplansjer: Steen Langvad, oversatt av Per-Göran Bentz]. - 2. utg. - Oslo : Aschehoug , 1997 - 496 s. : ill. - (598.29481). - Oversatt fra: Nordens fugle : en felthåndbog / Benny Génsbøl. - 1. utg. 1988
ISBN 82-03-22194-7 (ib.)      [Lån fra bibliotek]

Norges dyr / redaktører Ragnar Frislid, Arne Semb-Johansson. - [2.reviderte utgave]. - [Oslo] : Cappelen , 1980- - bd. : ill. ; 4°. - (591.9481). - 1.utgave 1969
Bd.2 : Fugler. - cop.1981 (Grøndahl & søn tr. ; illustrasjoner tr.i Kristiania kemigrafiske anstalt og i Danmark). - 549 s.
ISBN 82-02-04635-1 (2) ib.      [Lån fra bibliotek]
ISBN 82-02-04641-6 (kpl.1-6) ib.

Samuelsen, Jan-Rune. Forvaltningsplan for gjess i Oslo og Akershus 2004-2010 / Jan-Rune Samuelsen, Asle Stokkereit og Torgeir Isdahl. - [Oslo] : Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Miljøvernavdelingen , 2004 - 47 bl. : ill. - (Rapport / Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Miljøvernavdelingen ; nr 1/2004).
ISBN 82-7473-063-1 (h.)      [Lån fra bibliotek]       [Boka på Word Wide Web (www) 1,6 MB i pdf]